Skjematerapi er en velutforsket terapiform utviklet av den amerikanske psykologen Jeffrey Young på 1990-tallet. Den ble opprinnelig utviklet for pasienter som ikke hadde god nok effekt av tradisjonell kognitiv atferdsterapi — særlig personer med dypereliggende, langvarige vansker som personlighetsproblematikk og kroniske relasjonsmønstre.
Skjematerapi kombinerer elementer fra kognitiv terapi, tilknytningsteori, gestaltterapi og psykodynamisk teori, og går dypere enn mange andre terapiformer: den ser ikke bare på tanker og atferd her og nå, men på hvordan mønstre fra barndommen fortsatt styrer hvordan du tenker, føler og handler som voksen.
I dag er skjematerapi godt dokumentert gjennom forskning, blant annet for personlighetsforstyrrelser, kroniske relasjonsvansker, lav selvfølelse og vedvarende følelsesmessige mønstre som ikke har latt seg endre med annen behandling.
Under kan du lese mer om de sentrale begrepene i skjematerapi — skjema, skjemamodus — og se et konkret eksempel på hvordan dette kan se ut i praksis.
Hva er et maladaptivt skjema?
Et maladaptivt (dysfunksjonelt) skjema er et tankesett i hodet vårt – en grunnleggende overbevisning eller tro om oss selv, andre mennesker, våre relasjoner og verden generelt. Et skjema inkluderer også følelser og kroppslige reaksjoner, og alt dette aktiveres i situasjoner som minner om vanskelige opplevelser fra barndommen.
Skjemaene vi jobber med i skjematerapi er alltid maladaptive, fordi de utviklet seg i barndommen når grunnleggende behov ikke ble møtt. De gir mening ut fra det barnet opplevde, men som voksen kan de forvrenge virkeligheten og skape problemer i relasjoner, selvfølelse og livsvalg. For eksempel: “emosjonell deprivasjon” skjema blir skapt når «trygg tilknytning» behov ikke blir møtt, og barnet ikke får nok kjærlighet, støtte og omsorg. Det resulterer i at som voksen føler man at “jeg er et menneske som andre ikke liker”, “jeg får aldri kjærligheten jeg trenger”, “jeg føler meg ensom”, «ingen som forstår meg», uansett hvor mye andre er glade i henne/ham. Eller: «defekter og skam» skjema dannes når barnet ikke får nok bekreftelse, anerkjenning og akseptering. Med dette skjemaet føler man at «jeg er ikke god nok», «alle de andre er bedre enn jeg er», «jeg skal uansett dumme meg ut» osv., selv om hun/han er flink og presterer høyt.
Et annet eksempel: Skjemaet «selvforsakelse/selvoppofrelse» utvikles blant annet når barnet må prioritere foreldrenes behov fremfor sine egne i familien. Barnet lærer da at «mine behov og følelser er ikke viktige, min jobb er å leve for andre» og «jeg er bare et godt menneske hvis jeg gjør alt for andre».
Man kan «bruke» selvforsakelsesskjemaet for å dempe ubehagelige følelser som kommer fra skjemaer som emosjonell deprivasjon eller defekter/skam: «Jeg gjør alt for andre for å bli likt av andre» eller «Jeg gjør alt for andre for å virke god nok» (overgivelsesmodus).
Skjemaer påvirker våre valg og vår atferd slik at de ofte bekreftes og dermed opprettholdes. For eksempel vil en person med et emosjonelt deprivasjonsskjema ha økt sannsynlighet for å velge en partner som ikke er i stand til å gi tilstrekkelig kjærlighet og emosjonell tilgjengelighet. Dette kan skje fordi det som er kjent, ofte oppleves som mer trygt – selv om det ikke er godt for oss. Samtidig kan trygg og stabil kjærlighet oppleves som uvant, mindre troverdig eller mindre emosjonelt «gjenkjennelig». På denne måten kan skjemaet bekreftes og opprettholdes over tid, slik at personen gjentatte ganger ikke får dekket sine grunnleggende emosjonelle behov.
Skjematerapi beskriver 5 grunnleggende behov og 18 tidlige maladaptive skjema. Man kan også selv finne ut hvilke skjemaer man har.
Skjemamodus
Et skjema aktiveres når vi kommer i en situasjon som ligner på noe som var vanskelig for oss i barndommen. Når et skjema aktiveres, kan vi havne i en skjemamodus: en barnemodus, en foreldremodus eller en dysfunksjonell mestringsmodus.
En skjemamodus er en midlertidig tilstand vi kan komme inn i, der bestemte følelser, tanker og atferdsmønstre blir aktivert. En modus aktiveres svært raskt, ofte uten at vi er bevisste på det i øyeblikket. I det ene øyeblikket kan vi føle oss sterke og trygge, og i det neste svake og sårbare – det er to helt ulike moduser.
Det er gjerne først i ettertid, når vi ser tilbake på situasjonen, at vi kan tenke: «Der var jeg i en annen tilstand enn vanlig. Jeg følte og reagerte på en bestemt måte, og i det øyeblikket klarte jeg rett og slett ikke å reagere annerledes.» Det er nettopp denne følelsen av å «ikke være seg selv», av å bli overveldet av reaksjoner man i ettertid ikke helt kjenner seg igjen i, som kan være et tegn på at en modus har vært aktivert.
Sårbart barn modus inneholder våre vanskelige følelser og grunnleggende sårbarheter, mens foreldremodus inneholder kritiske, straffende, krevende, skremmende eller skyldpåførende tanker og holdninger.
Sårbart barn modus regnes som en medfødt del av oss – alle mennesker har denne siden. Hvilke konkrete følelser og sårbarheter denne modusen inneholder, formes imidlertid av erfaringene våre i barndommen.
Foreldremodus oppstår derimot gjennom oppveksten. Når viktige voksnes – for eksempel foreldres, læreres eller andres – kritiske meninger, krav og forventninger blir internalisert, kan de gradvis utvikle seg til en indre stemme i oss.
Sårbart barn del kan aktivere foreldredel og omvendt: Dårlige følelser utløser negative tanker og slike tanker forsterker de dårlige følelsene. For å dempe ubehaget, kan vi komme i en dysfunksjonell mestringsmodus: overgivelse, unngåelse eller overkompensering. Mestringsmodusene er dysfunksjonelle fordi de stammer fra en barnemodus. De utviklet seg i barndommen, da vi var umodne, avhengige av andre (foreldre og omsorgspersoner), og manglet verktøy til å håndtere vanskelige situasjoner. Disse modusene var tilpasset et ofte skadelig eller krevende miljø, og fungerte som overlevelsesstrategier. Som voksne er disse måtene å håndtere følelser og utfordringer på ikke lenger hensiktsmessige, fordi de hindrer oss i å møte livets kompleksitet og våre egne behov på en sunn måte.
Virker det litt komplisert? Ikke noe problem! Jeg kan love at etter noen samtaler, når vi snakker om dine egne skjemaer og moduser, blir alt klart og forståelig. Det blir noe du kan bruke når som helst i vanskelige situasjoner. Det vil hjelpe deg å få oversikt over hva som skjer i deg og hvorfor, hvordan du automatisk reagerer – og du får verktøy til å reagere annerledes, fra en sunn voksenmodus.
Et eksempel
La oss se på et enkelt eksempel: Trines kjæreste svarer ikke på meldingen hennes med en gang. Hennes behov for trygg tilknytning blir såret, og avvisning/ustabilitet skjema blir aktivert. Hun lærte dette skjemaet da faren hennes forlot familien, og han møtte ikke opp til avtalte samværstidspunkt. Nå føler hun at hun har de samme følelsene som hun hadde da: føler seg avvist og forlatt. Det vil si: hun kommer i en sårbart barn modus, føler seg som det lille barnet hun en gang var. De dårlige følelsene gjør hennes foreldredel aktiv, som sender negative beskjeder til henne: «Det er noe galt med deg. Du er ikke viktig nok. Du kommer til å ende opp alene.» Dette er budskap hun ofte hørte og opplevde fra moren i barndommen. Hun får dermed enda sterkere negative følelser og mer plagsomme tanker, noe som igjen bidrar til å opprettholde og forsterke den negative spiralen. Alt dette skjer inni seg, ingen som ser dette (“backstage”), og både følelser og tanker er opp til barndomsopplevelsene hennes. “Frontstage” er det som andre ser: hennes reaksjon. For å dempe ubehaget, kommer hun automatisk i en dysfunksjonell mestringsmodus som hun brukte i barndommen i vanskelige situasjoner. Som barn, var hun naturligvis avhengig av foreldre og andre rundt seg, hadde ikke verktøy eller mulighet for å stå opp for eller beskytte seg selv, klarte kun bruke slike «enkle» strategiene. Nå, i voksen alder bruker hun automatisk disse gamle metodene, selv om som voksen har man mye mer muligheter/redskap for å håndtere situasjoner, er ikke så prisgitt for omgivelsene.
Overgivelse: Hun gråter desperat, gir opp forholdet inn i seg, og sier ingenting om følelsene sine til ham senere. Altså, hun aksepterer at det som skjemaet sier er sant: hun er dum/stygg osv., og fortjener å bli behandlet slik. Hun sier ingenting til ham. (Hun underordner seg andre.)
Unngåelse: Hun velger å forlate ham, det vil si hun unngår at skjemaet og de dårlige følelsene blir aktiverte på nytt. Hvis de ikke er sammen, trenger hun ikke å vente på svar. Eller begynner å drikke, ruse seg med illegale midler, eller spise for å ikke føle de ubehagelige følelsene. (Hun unngår andre og/eller unngår egne følelser.)
Overkompensering: Hun «angriper» og krangler med ham, altså later hun som om det motsatte av skjemaet er sant: hun er ikke sårbar og mindreverdig, og hun skal bevise dette til ham med å overdominere ham. (Hun setter seg selv over andre.)
Det er enkelt å innse at hvis hun bruker noen av disse, blir hennes behov for trygg tilknytning ikke dekket, kommer ikke til å føle seg trygg og fornøyd i parforholdet sitt.
Målet med skjematerapi
Når vi føler at vi reagerer sterkere, mindre, eller annerledes enn andre ville gjøre i samme situasjon, kan vi tenke at et skjema har blitt aktivert inni oss, og vi har kommet i en skjemamodus. Vi kan knytte aktuelle vanskelige følelser til barndomsopplevelser, og forstå at de gamle følelsene ble aktiverte inni oss i nåtid. Vi kan forstå at det ikke er den aktuelle situasjonen som er så farlig/truende/belastende, men vi reagerer sterkere på grunn av ting vi opplevde før.
For å bruke eksempelet videre: Trine har innsikt i sine følelser og tanker, skjema og modus. Forstår hvorfor hun føler det hun gjør, og hvorfor hun får de tankene hun får, og kan gi støtte til seg selv. Selv om hun automatisk ville reagere
med overgivelse/unnvikelse/overkompensering, velger hun å reagere fra en sunn voksen modus, og aksepterer at han kan være opptatt med noe annet, og hun klarer å roe seg ned. Det er også en sunn voksen løsning hvis hun snakker med ham neste gang de møtes, med å gi uttrykk for følelsene sine uten å angripe ham.
Veldig kort oppsummert, målet med skjematerapi er at vi fra en sunn voksen modus får oversikt over skjema og modus: hva og hvorfor skjer inni oss, og klarer å reagere fra denne sunne voksne modusen. Samt at vi klarer å ta være på vårt indre sårbare barn, dvs at vi klarer å tilfredsstille våre følelsesmessige behov.
Om selve terapien
I skjematerapien er pasient og behandler likestilt, de er partnere som jobber sammen med pasientens vansker. Det er ikke noen skjulte ting, alt behandleren vet, vet også pasienten. Pasienten er oppfattet som ekspert i sitt eget liv og egen problematikk.
I løpet av de første noen samtalene kartlegger vi problematikken, identifiserer relevante skjemaer og skjemamoduser, og lager et spesifikt skjemamoduskart for pasienten. (Et generelt skjemamoduskart står på bildet.) Da får pasienten en veldig tydelig forståelse for problematikken sin, og vi kan bestemme hva vi skal jobbe med videre. Selve skjematerapien er mye mer enn bare å forstå og bruke teorien. I skjematerapi har vi kjempefine teknikker/øvelser som hjelper pasienten med å få enda dypere innsikt i egen fungering, avklare indre konflikter, og tilfredsstille behovet til det sårbare barnet for at de maladaptive skjemaene blir endret.
Lengden på terapien er avhengig av alvorlighetsgraden av problematikken. Behandlingen medfører en rask endring i atferd, men for å oppnå dyp og vedvarende forandring i skjema og mestringmodus, kan terapien være lengre.
Anbefalte nettsider og bøker
https://tidsskrift.kognitiv.no/skjematerapi
Jeffrey E.Young, PH.D og Janet S. Klosko, PH.D: Gjenvinn livet ditt, 2002 (eneste bok på norsk, eneste sted hvor det er mulig å kjøpe)
Jeffrey E.Young, PH.D og Janet S. Klosko, PH.D: Reinventing Your Life, 1994
G. Jacob, Hannie van Genderen, Laura Seebauer: Breaking Negative Thinking Patterns,
WILEY Blackwell, 2015
Bruce A. Stevens, Eckhard Roediger:
Breaking Negative Relationship Patterns
WILEY Blackwell, 2017